Blogg of Rune Moe

Herman's Hermits åpnet ballet!

Herman's Hermits gjorde en bra figur, men føler de var enda bedre sist jeg så de i Gjøvik Fjellhall. De hadde fått ny gitarist; Graham Caunce og gjorde det helt greit. Bassist Geoff Foot hadde en deilig stemme og med harmonien fra Caunce og keyboardist Robert Birrell. Eneste originale medlem er trommeslager Barry Whitwam som har holdt bandet sammen siden 60-tallet. Han var utvilsomt kveldens beste trommis.
Vi fikk høre de fleste kjente hitene til Herman's Hermits, men det var desto mer bedrøvelig at de spilte 5-6 coverlåter når de hadde så lite sett. De burde heller konsentrere seg om eget materiale når de kun har 45 minutter til rådighet. Men det fløyt bra og vokalene satt! No Milk Today, Something Tells Me I'm Into Something Good, Mrs Brown You Got A Lovely Daughter, There's A Kind Of Hush osv.. kom på rekke og rad! Høydepunkt: No Milk Today.


Her er jeg sammen med Barry Whitwam - legendarisk trommeslager i Herman's Hermits.

The Animals


The Animals Hadde jeg sett en gang før - av ALLE steder på Studenthuset. På bildet ovenfor står trommeslager John Steel og gitarist Johnny 'Guitar' Williamson.

Fra forrige gang hadde vokalist Peter Barton skiftet instrument fra rytmegitar til bass! Ikke noe dårlig valg, han var en glimrende frontfigur med en saftig røst som minnet om Eric Burdon's litt hese stemme fra 60-tallet. Barton har tidligere vært vokalist i Wayne Fontana and The Mindbenders. På gitar var Johnny Williamson som har en fortid i det halv norske bandet Titanic som herjet 70-årene. Trommeslager er original; John Steel. Keyboardisten Mickey Gallagher har også en fortid i The Animals tilbake i 1965.

Her ble det trøkk helt fra starten! Og alle deres kjente hits kom på rekke og rad, og til og med en egenprodusert blueslåt som fikk konserthuset til å gynge i takt! Williamson og Gallagher hadde noen saftige soloer på hhv gitar og orgel! Rått! The House of The Rising Sun satt ganske bra! Selv om den originale innspillingen sitter klistret i hjernen. Høydepunktet var utvilsomt en rå versjon av Boom, Boom, Boom, Boom!


Tangentvirtouz Mickey Gallagher!

The Tremeloes


Her står jeg sammen med legenden, trommeslager David Munden i The Tremeloes, som har vært med siden starten i 1958(!). Dessverre er han og resten av Tremeloes kun legender, for det var en begredelig opptreden vi fikk. 35 minutter med lalalalalala, en tredjestemme som vokalmessig låt ganske surt innimellom, skinnbukser og glamrocker på bass - nei, dette ble for dumt. Vi fikk deres slagere selvsagt, men hele greia ble bare latterlig. Deres nr 3 hit Twist and Shout gikk i et siruptempo, samtidig som de halte ut låta i allsang. Avslutningen med Silence is Golden ble høydepunktet, noe som de fikset ganske bra vokalmessig. Men ellers var det kritikkverdig.


Her står jeg sammen med Tremeloes' gitarist Rick Westwood som har vært med siden 1962. Veldig countryinspirert gitarist.

Med seg på laget hadde Tremeloes Davey Freyer på bass og vokal og Joe Gillingham på keyboard og sang. Disse to hadde passet bedre inn i Wig Wam.

Men alt i alt en fin kveld! The Animals har jeg lyst å se mer av!

Rune Moe

Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.sprayblogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=783305