Blogg of Rune Moe

Hellbillies - Vestre Toten Kulturhus, Raufoss, 16.03.2006


Du ser en sekser - ja det stemmer - terningkast 6! For dette var noe annet enn en ordinær god Hellbillieskonsert! Dette var en unik opplevelse med spilleglede og veldig gode låter valgt fra et stort repetoar. Lars Håvard Haugen briljerte på den ene gitaren etter den andre, også på mandolin og steel gitar. Sammen med Arne Moslåtten duellerte de seg gjennom flere gode låter, blant annet et irsk medley.
Vokalen satt som ett skudd. Nydelig trestemt mellom Aslag, Lars Håvard og Trond Nagel Dahl.
Åpnet (som vanlig) med Sur Som Rognebær. Deretter kom flere kjente og litt mindre kjente låter. Gode gamle låter som So som So, Pela Stein, Ål Stasjon og selvsagt Krasafaren Steinbu. To helt nye låter fikk vi også, i tillegg til låter fra den sterke plata Niende. Hei Hei Advokat ble et høydepunkt. Det ble også Lars Håvards egenkomponerte Røta! Lyden satt som et skudd, det gjorde vokalene og, og ikke minst publikum! Hellbillies kan også underholde i kulturhus, ikke bare på "lokalet". Takk!

Rune Moe

http://www.runemoe.com/hellbillies/

Herman's Hermits åpnet ballet!

Herman's Hermits gjorde en bra figur, men føler de var enda bedre sist jeg så de i Gjøvik Fjellhall. De hadde fått ny gitarist; Graham Caunce og gjorde det helt greit. Bassist Geoff Foot hadde en deilig stemme og med harmonien fra Caunce og keyboardist Robert Birrell. Eneste originale medlem er trommeslager Barry Whitwam som har holdt bandet sammen siden 60-tallet. Han var utvilsomt kveldens beste trommis.
Vi fikk høre de fleste kjente hitene til Herman's Hermits, men det var desto mer bedrøvelig at de spilte 5-6 coverlåter når de hadde så lite sett. De burde heller konsentrere seg om eget materiale når de kun har 45 minutter til rådighet. Men det fløyt bra og vokalene satt! No Milk Today, Something Tells Me I'm Into Something Good, Mrs Brown You Got A Lovely Daughter, There's A Kind Of Hush osv.. kom på rekke og rad! Høydepunkt: No Milk Today.


Her er jeg sammen med Barry Whitwam - legendarisk trommeslager i Herman's Hermits.

The Animals


The Animals Hadde jeg sett en gang før - av ALLE steder på Studenthuset. På bildet ovenfor står trommeslager John Steel og gitarist Johnny 'Guitar' Williamson.

Fra forrige gang hadde vokalist Peter Barton skiftet instrument fra rytmegitar til bass! Ikke noe dårlig valg, han var en glimrende frontfigur med en saftig røst som minnet om Eric Burdon's litt hese stemme fra 60-tallet. Barton har tidligere vært vokalist i Wayne Fontana and The Mindbenders. På gitar var Johnny Williamson som har en fortid i det halv norske bandet Titanic som herjet 70-årene. Trommeslager er original; John Steel. Keyboardisten Mickey Gallagher har også en fortid i The Animals tilbake i 1965.

Her ble det trøkk helt fra starten! Og alle deres kjente hits kom på rekke og rad, og til og med en egenprodusert blueslåt som fikk konserthuset til å gynge i takt! Williamson og Gallagher hadde noen saftige soloer på hhv gitar og orgel! Rått! The House of The Rising Sun satt ganske bra! Selv om den originale innspillingen sitter klistret i hjernen. Høydepunktet var utvilsomt en rå versjon av Boom, Boom, Boom, Boom!


Tangentvirtouz Mickey Gallagher!

The Tremeloes


Her står jeg sammen med legenden, trommeslager David Munden i The Tremeloes, som har vært med siden starten i 1958(!). Dessverre er han og resten av Tremeloes kun legender, for det var en begredelig opptreden vi fikk. 35 minutter med lalalalalala, en tredjestemme som vokalmessig låt ganske surt innimellom, skinnbukser og glamrocker på bass - nei, dette ble for dumt. Vi fikk deres slagere selvsagt, men hele greia ble bare latterlig. Deres nr 3 hit Twist and Shout gikk i et siruptempo, samtidig som de halte ut låta i allsang. Avslutningen med Silence is Golden ble høydepunktet, noe som de fikset ganske bra vokalmessig. Men ellers var det kritikkverdig.


Her står jeg sammen med Tremeloes' gitarist Rick Westwood som har vært med siden 1962. Veldig countryinspirert gitarist.

Med seg på laget hadde Tremeloes Davey Freyer på bass og vokal og Joe Gillingham på keyboard og sang. Disse to hadde passet bedre inn i Wig Wam.

Men alt i alt en fin kveld! The Animals har jeg lyst å se mer av!

Rune Moe

^{Herman's Hermits i Gjøvik Fjellhall 2002.}

Lørdag 18.02.2006 blir det mimrekveld i Oslo Konserthus med "Back to the 60's". Tre store band fra 60-tallet skal spille sine gamle slagere!

Herman's Hermits hadde slagere som No Milk Today, I'm Into Something Good, Mrs Brown, Sihouettes osv osv. Jeg så de i Gjøvik Fjellhall i 2002 - en fin opplevelse.

The Animals hadde sin store slager i House of the Rising Sun. Dessverre er ikke Eric Burdon vokalist lenger, men han kommer faktisk til Lillehammer neste måned. Har veldig lyst å dra for å se han og, men vi får se hvor langt økonomien strekker til. Denne besetningen av The Animals hadde konsert på Gjøvik studenthus i 2002. Den signerte plakaten henger på veggen her fra den gangen :-)

The Tremeloes hadde Silence is Golden som sin store slager. Disse har jeg aldri sett før.

Konserthuset fylles, så løp og kjøp!

Hilsen
Rune

Huset, Gjøvik 19.01.2006


Vel - dro jo mest for å ha en fin stund og drikke. Men alltid spennende med "nye" band. Ble vel ikke videre imponert. Virket som det var samme låt hele tiden, bare med opphold.

De var dyktige på sine egne instrumenter men satt ikke igjen med den gode "konsertfølelsen".

Rune Moe

Oslo Spektrum - 29.01.2006



Et utrolig godt gjensyn med Deep Purple. Jeg var og så de i Oslo i desember 2003 også. Denne gangen hadde de enda mer trøkk, og vi fikk selvsagt mange av de klassiske perlene, samt mange fra deres siste album, Rapture of the Deep. Dette albumet graver tilbake til røttene deres.

Smoke on the water og Black night var selvskrevet. Min favorittlåt Highway Star kom også, noe som jeg mener er noe av det mest geniale som er laget i tungrocksjangeren!

Alle instrumentalistene fikk sine sjarmetapper med soloer som virkelig satte et fra før engasjert publikum i skikkelig jubel! Roger Glover brilijerte på bassen, Ian Paice's tunge labber dro til med noen skikkelige virvler, Don Airley var en master på tangentene og sist men ikke minst; Steve Morse - en av verdens fremste gitarister som stortrives på scenen! Ian Gillan er fortsatt meget dyktig, men overlater mer og mer til instrumentalistene i bandet. Stemmern holder kanskje ikke så bra som før, men bevares - han har fortsatt den gjenkjennelige stemmen sin!

Vi var også vitne til et fantastisk lysshow, og en sjelden meget god lyd!
Håper det ikke blir for lenge til neste gang!

Rune Moe